Et farvel til en god hund

 

Den 17. januar døde hunden vår. Hun var den snilleste, mest tilgivende, hengivne skapning jeg noen gang har kjent, og har overbevist meg om at en god hund overgår et hvilket som helst menneske i evnen til betingelsesløs kjærlighet. Så takk for alt du ga, som jeg ikke alltid fortjente, kjære gode venn.

THE BEST PLACE TO BURY A DOG
by Ben Hur Lampman


"There is one best place to bury a dog.
"If you bury him in this spot, he will
come to you when you call - come to you
over the grim, dim frontier of death,
and down the well-remembered path,
and to your side again.


"And though you call a dozen living
dogs to heel, they shall not growl at
him, nor resent his coming,
for he belongs there.


"People may scoff at you, who see
no lightest blade of grass bent by his
footfall, who hear no whimper, people
who may never really have had a dog.
Smile at them, for you shall know
something that is hidden from them,
and which is well worth the knowing.


"The one best place to bury a good
dog is in the heart of his master."

...frøken Pollen slikket bollen

To fornøyde hjelpere passet på å slikke vispene rene da vi laget en banankake i går. Oppskriften er hentet fra Annabel Langbeins bok "Spis det beste året rundt". Vanskelig å finne noe å protestere mot der. Egentlig har det vært en knuse-og-snuble-dag for mitt vedkommende, men mirakuløst nok kom kaka ut av ovnen høy som en hippie - og vi har alle kommet gjennom dagen uten å ha blitt påført blåmerker eller brannskader (av meg). Mer skal man kanskje ikke forlange? Her er oppskriften, som jeg har modifisert litt ved å kutte ned noe på sukker. Jeg droppet natron også, fordi jeg kjørte hjem fra butikken, 99% sikker på at vi ikke hadde natron i huset, men for lat til å kjøre tilbake og kjøpe. Det ble en god teskje ekstra med bakepulver i stedet, og det funket fint (under har jeg gjengitt oppskriften med natron og bakepulver).:

Banankake

250 g smør, romtemperert

2 1/2 dl sukker

4 egg

2 ts naturlig vaniljeessens eller vaniljesukker

4 veldig modne bananer, skrelt og most (ca 5 dl)

2 ts natron

1 1/4 dl varm melk

7 1/2 dl hvetemel

2 ts bakepulver

Forvarm ovnen til 170 grader. Smør en form (23 cm i diameter). Visp smør og sukker hvitt og luftig, visp inn egg og vanilje, og bland inn bananene. Rør natronen ut i varm melk og hell den i. Sikt i mel og bakepulver, og vend det i. Ha røren i formen, og glatt til med slikkepott. Slikk slikkepotten, og stek kaka i en times tid . I oppskriften står det 50-60 minutter til du kan stikke en kakepinne i uten å få med deig, men jeg stekte den i 65 minutter og kunne enda ha lagt til fem minutter til. (Formen blir full! Hvis det ser ut til være fare for søl, kan man velge en større form, ellers kan man legge et bakepapir under formen for sikkerhets skyld, som jeg gjorde).

Hvorom allting er, nå er det bare en halv kake igjen, og snublefot skal i seng. One second on the lips, a lifetime on the hips.

En pust i bakken

Det er mye som skal presses inn i kalenderen for tiden. Jeg føler at jeg går rundt og rundt i en syklus av input, overload og shutdown, for å si det på godt norsk. Det kan bli så som så med output når målet blir overskygget av en følelse av å være fullstendig overveldet. Tre viste meg denne øvelsen på kjøkkengulvet forleden. Der lå han, myk og avslappet, og la til noen små juksesnork for effektens skyld. Jeg klarer nok ikke å ligge sånn uten å få vondt lenger, men med litt trening burde det gå. Og med tanke på alt som durer og går i hodet mitt nå, er det kanskje på tide at jeg gjør et forsøk på å folde meg selv pent sammen og slappe av litt.

Å ta opp tråden der man slapp

 

For ett år siden strikket jeg entusiastisk i vei på denne genseren til Seks, og var snart klar til å strikke sammen ermer og bole da Tre så sitt snitt til å dra ut rundpinnen på det ene ermet. Jeg så ikke at han gjorde det, men jeg vet at det var ham - han fortalte meg det nemlig, uten spor av dårlig samvittighet. Maskene sprikte i alle retninger, og jeg endte opp med å strikke ermet på nytt. Jeg postet et innlegg om at dette var "neste prosjekt". Famous last words. Men nå er jeg altså i gang igjen, ett år etter, og skal snart begynne å strikke halsen. Det er uvisst om genseren fremdeles passer til Seks, men den skal i hvertfall passe til Tre i ett par år fremover. Tilfeldig? Hvem vet! Moralen er: Strikk alltid til den eldste, og oppbevar arbeidet opp under taket.